Trionic Walker ser ut til å gi nytt liv. Kan det virkelig være sant?

Fortell oss litt mer om deg selv og hva du har drevet med?

Jeg har undervist på internatskoler hele livet og delt en begeistring for friluftsliv. I 1971 ledet jeg en ekspedisjon til Island. I 1982 syklet en gruppe på 23 fra Miami til Ottawa, og i 1986 syklet 26 13-åringer, blant dem en fremtidig amerikansk ambassadør, fra Lands End til John O’Groats. Ved å dele hobbyene mine på denne måten kunne jeg gi de unge selvtilliten som fysiske utfordringer gir. 

Som pensjonist fikk jeg sykle Caminoen, oppdage New Zealand og sykle i Rajasthan, Kerala, Thailand og Laos. Helt utrolige opplevelser.

Men alt dette kostet til slutt fysisk. Som 82-åring fikk jeg en alvorlig revmatisk sykdom og benskjørhet. Den brøt ned den nederste delen av ryggraden og ga meg en krum rygg (kyfose). Jeg ble utsatt for nye brudd. Gleden min ved fysisk aktivitet så ut til å være begrenset til en spesialstol.

Hvorfor tok du kontakt med Trionic?

Helt tilfeldig kom jeg over en annonse for Trionic i magasinet The Oldie. Den sto der bare den ene gangen, og jeg tenker ofte på hvor heldig jeg var som klippet den ut og tenkte over den. Ja, den var dyr, men Walker så ut til å gi nytt liv. Kunne det virkelig være sant? Jeg visste at jeg aldri ville kunne gå naturlig igjen, men det viste seg å være den beste investeringen jeg kunne ha gjort. Den fikk meg ut. Jeg kunne bruke armer og bein. Jeg kunne gjenvinne helsen. Jeg kunne være sosial og se på dyrelivet og verden rundt meg. For en vending Trionic Walker viste seg å være. Den gjorde at jeg trygt kunne avlaste den nederste delen av ryggraden, kilden til smertene mine, og ga meg et trygt og behagelig støttepunkt når jeg måtte hvile.

Hva har du klart med din Trionic som du i begynnelsen ikke trodde du kunne?

I 1998 opprettet jeg en stiftelse som hjelper mennesker i nød. Vi er alle frivillige med bred kompetanse. Tragisk nok fikk min æreskasserer i juli 2024 vite at han hadde motornevronsykdom (MND), som det ikke finnes noen kur for. Jeg hadde kjent Jonathan i 35 år, og som dere kan forestille dere, ville jeg desperat gjøre noe som kunne være til hjelp for ham, familien og vennene hans, da vi sto overfor den raske forverringen som ventet ham.

Tilliten jeg hadde til min Trionic Walker, ga meg ideen om å arrangere en sponset tur i Lake District om vinteren – en fysisk utfordring som ironisk nok gjorde meg friskere.

Med den sponsede turen satte jeg meg som mål å gå 100 miles (ca. 160 km) i løpet av vinteren, i snitt rundt 2 miles om dagen, med hjelp av min Trionic Walker; luftdekkene takler ujevnt terreng og dårlig vær. 

Jeg startet 17. oktober, og i dag, nå i februar, har jeg gått 167,3 miles. Jeg håper å nå 200 når jeg avslutter 28. februar. Så langt har jeg samlet inn totalt 4633 pund, inkludert Gift Aid (ennå ikke krevd fra HMRC). Alt sammen doneres til MND Association. 

Hva er ditt neste mål med din Trionic? 

Mot slutten av november trykket en lokalavis en artikkel om planene mine for den sponsede turen. Den ble lest av en kvinne som bare en uke tidligere tragisk hadde mistet mannen sin til aggressiv kreft. De var begge aktive friluftsmennesker og mente at trening kunne hjelpe på tilstanden hans, så de kjøpte en Trionic Veloped som han bare rakk å bruke noen få ganger. Hun ønsket at jeg skulle få den med en gang og bruke den til minne om mannen hennes. Siden jeg bor i Lake District, går jeg i terrenget fra april til november, så jeg håper virkelig at Veloped med sine avanserte terrengegenskaper vil utvide rekkevidden min opp i de lave åsene – alltid i takknemlig minne om David. Og takk, Johan, for at du tilpasset den til mine behov.