Vurdering:
Som et resultat av plutselig sykdom har jeg, 54 år gammel, raskt endret meg fra en aktiv idrettslærer til en person som bare kan gå ustøtt og ta små, bredbente skritt i smerte. Dette påtvungne milde tempoet førte også til alvorlig senebetennelse i akilles, en ond sirkel. Siden jeg virkelig liker å gå på tur i naturen og ikke har bil, trenger jeg også et transportmiddel for shopping, derfor valgte jeg umiddelbart en Veloped. Som for meg er Porsche blant rullatorer. Den var vanvittig kostbar for meg, men kjøpet var absolutt verdt det! Det var til stor hjelp at den ble levert ferdig montert, jeg måtte bare klikke på hjulene. Beslutningen om å velge størrelse L, i motsetning til rådene jeg fikk, var riktig, fordi jeg kan velge mellom lengre høydeinnstillinger, gitt min kroppslengde med proporsjonalt lange ben, og at jeg er mer fleksibel. Etter bare tre dagers tilvenning (inkludert det å bli beundret av andre), gikk jeg 6 km på grusstier! Og var himmelriket. Endelig kan jeg slappe av og se rett frem uten å måtte ta hensyn til stien og alle hullene for hvert steg. Hvis jeg snubler eller spenner ben på meg selv, er et refleksivt, fast grep nok, og jeg kan fortsette å gå uten at jeg er traumatisert av den grunn. Uten frykt for å falle. Tilsynelatende signaliserer forhjulet til hjernen min i god tid om hva som skjer i neste øyeblikk – hjulene føler for meg – slik at jeg får færre problemer med bomstopp. De første 10 dagene løp jeg 60 km – og jeg ser tydelig hvor bra den ekstra treningen er for meg. Det å gå i naturen. Føttene avlastes, akillessenene gror. Når du handler er kurven stor nok for meg. Jeg kommer hjem lykkeligere, i stedet for helt nedbrutt og nær tårer fra anstrengelsen av å gå. Gangen min har også blitt bedre som følge av treningen.
Veloped´en er tung og med 14 tommers hjul er den stabil nok til å ikke velte for meg (1,83 m høy, 89 kg) hvis jeg mister balansen. Samtidig er den utrolig manøvrerbar, slik at jeg også kan komme meg mellom de trange reolene på butikken, og ved hjelp av å bruke foldefunksjonen i kassa, hvor jeg ellers ville jeg kjørt meg fast. Så langt har jeg imidlertid alltid hatt ett hjul oppe, dvs. H. valgte den enkleste innstillingen. Vekten kan noen ganger bli et styrkeproblem, da mange av fortauene våre er bygget veldig smale og tellende på veien, og Velopeden trekker seg litt til siden. Bremsene er litt vanskelige å bruke for meg med svake hender og jeg trenger noen ganger flere forsøk, materialet virker også litt ustabilt, men alt fungerte veldig bra de første 2 månedene.
Den eneste virkelige kritikken er setet, som jeg synes er ubehagelig og jeg forventet mer av det. (selv om jeg ikke vet hvordan dette kan konstrueres uten å miste fleksibiliteten) Jeg hadde prøvd å sitte på en krakk hjemme før jeg kjøpte den for å avgjøre om jeg trengte komfortsetet - og jeg trodde ikke at Veloped hadde en hard brakett i seteryggen. Det brede båndet i setet skjærer også smertefullt inn i lårene, så jeg kan bare sitte på "rumpekanten" i stedet for å sette meg ordentlig ned. Dessuten kommer jeg knapt ned gjennom mellom håndtakene. Hvordan folk opp til 150 kg skal sitte på den er ikke noe jeg skjønner. Så jeg tok skummet som beskytter setet i emballasjen, la det i en matchende farget pose, la det i mellomrommet mellom setet og gjorde det mer komfortabelt. Det er holder for korte pauser og fleksibiliteten er beholdt.
Takket være min Veloped tør jeg å planlegge turer igjen. Den er en utfordring på offentlig transport, men det er gjennomførbart. Jeg har allerede tatt den første togturen.
Bettina M.
