Etter et liv viet til å ta vare på andre, forandret Judi Martins verden seg på et øyeblikk.

Hva kan du fortelle oss om deg selv?

Mitt navn er Judi Martin, og jeg er 61 år gammel. Hele mitt yrkesaktive liv har jeg vært utdannet sykepleier. Jeg hadde en slik lidenskap for livet. Jeg reiste, noen ganger alene. Jeg dro til Italia alene, og også til Egypt og Jordan for å besøke Petra. Jeg elsket å gå turer. Det var min favoritthobby. Jeg elsket å være omgitt av natur. Det både stimulerte og roet meg! I 2010 mistet jeg mitt lille barnebarn som var 2 år gammel. Et traume jeg aldri vil glemme, da det skyldtes omsorgssvikt. Lite visste jeg at bare 5 måneder senere ville jeg også miste en stor del av min uavhengighet. Jeg var på en gåferie i Yorkshire. På den andre dagen fikk jeg en livsforandrende hjerneskade. En subaraknoidalblødning. Jeg overlevde etter å ha gjennomgått hjernekirurgi, og jeg skulle faktisk ønske at jeg hadde dødd! Jeg mistet arbeidsevnen. Jeg mistet selvfølelsen. Jeg mistet evnen til å bidra økonomisk. Jeg ble deprimert og selvmordstruet. Jeg satt igjen med alvorlige balanseproblemer som jeg synes er vanskelig å beskrive. Litt som å være full uten å føle meg kvalm. Livet mitt var forferdelig. Jeg kjempet så hardt for å fortsette og gjøre det jeg kunne. Hver dag var et levende helvete!.

Hvorfor kontaktet du selskapet Trionic?

Jeg kontaktet sosialtjenesten for å se om de kunne gi meg et ganghjelpemiddel, noe de så snilt gjorde. Jeg måtte komme meg ut uansett hvor hardt det var. Jeg holdt på å bli gal. Vel, rullatoren var forferdelig! Selv på små grusveier lammet den leddene mine i armene. Jeg besøkte min løkale National Trust, og hver gang trodde jeg det ville bli den siste. Den fortsatte å gå i stykker. Det forårsaket meg for mye smerte, og jeg bestemte meg for at nok var nok. Jeg ville være innesperret i huset igjen. Jeg følte meg fullstendig håpløs. Så håpløs og så deprimert at jeg prøvde å ta livet mitt to ganger!

Noen dager var bedre enn andre. Noen dager gravde jeg dypt og tvang meg selv til å oppnå små mål. Jeg fikk et øyeblikk av åpenbaring!! Jeg fikk tak i nettbrettet mitt og skrev bokstavelig talt inn «robuste ganghjelpemidler». Trionic dukket opp. Jeg leste om veloped og rullatoren i timevis de kommende dagene. Tankene mine var «man kan ikke sette en pris på mobilitet», så jeg tok steget og bestilte veloped. Den kom raskt. Jeg elsket den enormt. Den ga meg tilbake evnen til å gå igjen uten den ekstra smerten på grunn av de pneumatiske dekkene. Jeg kan nesten dra hvor som helst jeg vil! Det er sant at jeg ikke kan reise milevis lenger, men det har gitt meg tilbake et liv jeg hadde mistet. Jeg kjøpte også rullatoren til mer urbane områder. Jeg hadde sluttet å reise på ferie! Jeg tenkte hva var poenget? Jeg bestilte en i Cornwall, og jeg klarte å dra på stranden med veloped-en min. Mitt neste mål var å besøke broren min i Irland med et fly. Ganske utrolig, jeg vet, men jeg hadde mistet all selvtilliten min. Jeg kjøpte en reiseveske og tok med meg rullatoren. Jeg kom meg dit! Med fly. Uten Trionic ville dette aldri ha skjedd!

Hva har du klart å gjøre med din Trionic som du i utgangspunktet ikke trodde du kunne gjøre?

Etter å ha klart en kort flytur til Irland tenkte jeg kanskje jeg kunne gjøre noe litt mer utfordrende! Nå hadde jeg slått fast at begge ganghjelpemidlene kunne tas med hvor som helst jeg ville, siden begge er så komfortable å bruke. Jeg har også leddproblemer, og hjulene er så fantastiske at jeg får lite eller ingen smerter når jeg bruker begge.

Hva er ditt neste mål og tur med din Trionic?

Jeg har tatt steget og bestilt et ukes cruise til Norskefjordene i juni 2025. Mitt eneste spørsmål er hvilken jeg skal velge. Jeg vet at jeg fortsatt vil være frustrert fordi jeg fortsatt er begrenset i hva jeg kan oppnå. Jeg var en gang superkvinne. Fysisk sett har hjerneskaden satt en stopper for hvor mye jeg fysisk kan gjøre. Én ting er sikkert. Uten mine Trionic-ganghjelpemidler kunne jeg ikke gå en tur. Jeg ville ikke gjort det jeg kan gjøre nå. Jeg ville vært en virtuell fange i hjemmet mitt. Jeg blir fortsatt frustrert. Jeg føler meg fortsatt verdiløs til tider, men takket være Trionic er livet mitt så mye bedre. Overalt hvor jeg går kommenterer folk på min veloped! Noen tar til og med bilder. Glad for at noen andre kan ha nytte av det samme som meg, men jeg må bare komme over stigmaet ved å bruke et ganghjelpemiddel med en usynlig funksjonshemming! Det er på grunn av min sterke og sta uavhengighetsstrek!????